Amie

Jeg fikk Amie når hun var åtte måneder gammel, nå er hun 17 mnd. Grunnen til jeg over tok henne var at de som eide henne ikke hadde tid til en så aktiv hund. Når hun kom hjem til meg var hun super stresset, noe jeg annså som som normalt ettersom det var et nytt miljø og to andre tisper i hus og en katt. Hun var ikke stueren, så den første uken tisset hun overalt! Hun stresset hele tiden og jeg måtte gi henne mange time-outer daglig. Hun ble da lagt i en stressless for å slappe av, noe som egentlig hjalp mye. Hun var/er en over sosial liten jente, som skulle ha all oppmerksomheten. Men en lærervillig liten frøken var hun. Hun har vært med meg rundt mye og opplevd masse. Amie elsket å bære og gnage på alt, spessielt elsket hun å skru av korken på flasken. Hun var me meg mye på skolen og fikk lært masse. Det ble mye Amie og lite Kahrma, fordi hun krevde så mye. Det virket som Amie ble bedre både hjemme og i trenings sammenheng. Hun kunne ligge rolig i sofaen selv om jeg stod på kjøkkenet, dette var noe jeg ikke hadde tørd å drømme om når jeg fikk henne. På agilityen agility banen var hun en drøm, lett å handle og hun tok alt så fort. Jeg hadde ikke begynt på felt eller slalom ettersom jeg hadde en klar plan med henne. Men i forgje uke begynte ting å snu seg. Hun begynte å herse med Kahrma, og det var virkelig ikke leking. Hun lå helt i ro å knurret, og da kunne Kahrma bare ligge å sove. Hun begynte å nappe etter meg, dette var i forskjellige sammenheng. Når jeg tok fra henne ting, vist jeg sluttet å kose med henne, eller vist hun ikke fikk lovt til noe. Så på søndagsmorgen stod jeg opp og laget frokost til meg og Hilde Kristin som var på besøk. Når alt var klart gikk jeg for å vekke Hilde K. Når jeg kom tilbake manglet en skive, det var jo noe ikke noe jeg kunne gjøre noe med. Så gikk jeg inn i stuen med maten. I det jeg jeg satte på tvèn snappet Amie etter enda en skive. Jeg tok tak i halsbåndet hennes, tok skiven og sa bare at hun ikke fikk lovt. La fra meg skiven på bordet, og slapp Amie. I det jeg slapp, hoppet hun opp og bet meg i ansiktet. Da gikk hun rett i buret og satt der mens jeg spiste. Jeg hadde ingen aning på hva jeg skulle gjøre med henne. Etter jeg var ferdig å spise gikk vi en lang tur på 2,5 time. Hun oppførte seg kjempe fint som gjorde meg enda mer usikker. Etter turen reiste jeg til Jeppe og Monica. På mandag mens jeg var på skolen fikk jeg en melding om at Amie hadde brytt seg ut av buret flere ganger, knust ting og vært vanskelig å ha med å gjøre. Da kjente jeg at nok var nok. Tårene trillet hele buss turen hjem, jeg viste hva som var rett. Jeg ringte mamma for å få det bereftet og da sa hun:"Du får ikke lovt å beholde henne". Da var det bare å ringe gamle eier for å høre om de ville ha henne tilbake, noe de ønsket. Så på tirsdag ble Amie hentet på skolen halv 2. Det vil for alltid være den verste dagen i mitt liv. Nå håper jeg bare at jeg gjorde det rette, og at dere der ute forstår valget mitt. Tusen takk for all støtte til alle dere som skriver til meg og som tenker på meg. Vil alltid være glad i den lille sprø jenten min, Amie! <3